Bare en dag

Vell da var vi endelig fremme.

Å ta kollektiv transport skal ikke være en dans på roser skjønner jeg. Da jeg kommer meg på toget oppdager jeg at hele militæret også skal hjem til mamma til påske. De er stødd over hele toget. Sovende. Og hva finner jeg på plassen der jeg skal sitte, jo en sovende person i grønt! vell jeg tar plassen like ovenfor, den ved vegen og nærmest døren til kafé vognen, som lagde høy lyd ved hver gang noen gikk inn og ut. fikk vi da som noe, nei ikke så mye nei. Etter fire timer på Oslo bussterminal begynte de siste åtte timene av min reise. Jeg såg SÅNN fram til å sitte på bussen og se film alene. Men nei da, det skulle ikke gå slikt, Bussen med de som skulle helt til Trondheim skulle gå over til den vanlige bussen ved siden av. Ikke spør meg hvor logikken er hen, men de som skulle reise lengst skulle ha den dårligste bussen som ble stappet full. JEg satt heldigvis med en veldig hyggelig dame som jobbet med estetiske fag på universitetet i Oslo. Det ble en del snakk om etiske fag og om Barack Obama. Og plutselig gikk det inn en mann. Det er ikke det mest spennende. men prøv og sitte i en buss i åtte timer og vri hodet ditt i alle mulige retninger for å finne ut hvor i jeg hadde sett han før. Jeg vurderte å gå opp til han og spørre, "er det bare meg eller har jeg møt deg før?" Det ville ha blitt en morsomt historie å fortelle kameratene da han hadde kommet hjem =())