Trapper, bakker og nedoverbakker

Trapper! Jeg hater trapper. Og da mener jeg sånn at jeg kunne ha brukt en bulldoser bare for å ha jevnet dem med jorden.

Det hele begynte med knebøy. Ikke mange, bar 32 av de, og det skulle vise seg at det var mer en nok til at jeg skulle bli invalid i flere dager. Jeg er seriøs når jeg sier at skulle jeg på do så var det nummeret før jeg spydde av smerte. Så jeg brukte en hel dag inne for bare å slippe å gå ned trappene. Jeg er så heldig at jeg bor i tredje etasje. det er fire serier med ti skritt hver. Ti skritt som føles ut som om de er kommet fra helvete og forbi! Dagen etter greide jeg å komme meg ned trappene og ut for å handle litt. Det som er så kjekt med Kristiansand er at uansett hvor hen du går så går du enten i baker eller i nedover bakker. Og det er der beinene mine da ikke fungerte. I det hele tatt. Jeg vet ikke hvor mange ganger knærne mine sviktet både framover og bakover, det var et under at jeg ikke trynet så lang jeg var. Jeg kom meg hjem og brukte resten av dagen på å bo i sofaen. Dagen etter på står jeg opp og slo på msn. Det tok ikke lange tiden før Hege hadde overtalt meg til å bli med på en liten gå tur. Hvor gikk den? Jo, den gikk til Ravnedalen, forbi Ravnedalen, opp noen trapper, og enda fler trapper, for ikke å si enda flere trapper av stein. For så å gå i enda mer oppoverbakker, for så å gå i nedover bakker! Hva endte det med? En; vi gikk oss vill i x antall timer og to; jeg ble mjuk i beina mine.

Så hva har jeg gjort i dag? Jeg tok nye 32 knebøy!!

Livet går vider eller?

I påsken var jeg hjemme og ryddet rommet mitt. Der fant jeg da noen sider med dagbok notater. Jeg satte meg villig ned for å lese. Jeg kunne ikke tro det. Jeg lo sånn at halsen ble tørr. Der satte jeg å så på to sider med dagbok notater som lik så greit kunne ha vært tatt ut fra live mitt her og nå. Det var om min tur hjem i påsken, om Vegard og om en annen betydningsfull person. Og hva handlet det om denne påsken jo min tur hjem i påsken, Vegard og en annen betydningsfull person. Og jeg som håpte på at livet går vider. for min egen del så ser det ut som om det har stagnert!

Bare en dag

Vell da var vi endelig fremme.

Å ta kollektiv transport skal ikke være en dans på roser skjønner jeg. Da jeg kommer meg på toget oppdager jeg at hele militæret også skal hjem til mamma til påske. De er stødd over hele toget. Sovende. Og hva finner jeg på plassen der jeg skal sitte, jo en sovende person i grønt! vell jeg tar plassen like ovenfor, den ved vegen og nærmest døren til kafé vognen, som lagde høy lyd ved hver gang noen gikk inn og ut. fikk vi da som noe, nei ikke så mye nei. Etter fire timer på Oslo bussterminal begynte de siste åtte timene av min reise. Jeg såg SÅNN fram til å sitte på bussen og se film alene. Men nei da, det skulle ikke gå slikt, Bussen med de som skulle helt til Trondheim skulle gå over til den vanlige bussen ved siden av. Ikke spør meg hvor logikken er hen, men de som skulle reise lengst skulle ha den dårligste bussen som ble stappet full. JEg satt heldigvis med en veldig hyggelig dame som jobbet med estetiske fag på universitetet i Oslo. Det ble en del snakk om etiske fag og om Barack Obama. Og plutselig gikk det inn en mann. Det er ikke det mest spennende. men prøv og sitte i en buss i åtte timer og vri hodet ditt i alle mulige retninger for å finne ut hvor i jeg hadde sett han før. Jeg vurderte å gå opp til han og spørre, "er det bare meg eller har jeg møt deg før?" Det ville ha blitt en morsomt historie å fortelle kameratene da han hadde kommet hjem =())