Flytting

Det tok bare 16 dager før vi endelig greide det.
Tiden som leietaker her på sjømannskirken er ferdig... Vi flytter endelig inn i vår egen leilighet...Endelig...Vell det har vært et trivelig opphold her i Whitehall, ingen tvil om det, men du kan nå tenke deg å sette tre jenter inne på et rom, for 16 dage, det kan være som en berg-og-dalbane. Men alle mann er like hele. Ingen har mistet fingrer, tær eller hoder i uheldige hendelser, så vi har nok hatt det bra her. Men savnet for Manly beach og de ville bølgene, vil nok bli for stort til at vi ikke kommer tilbake kan jeg tenke meg.

Fakta: bygd i 1870 og bærer det elegante navnet Whitehall. Har huset australias første president, Sir Edmund Barton. Denne duden her
I 2004 ble dette altså stasjonen for den norske sjømannskirkens. hva som skjedde iløpet av de 134 åre, bryr ikke meg så mye. Unntatt at jeg tror isolasjonen er like gammel som bygningen selv. Altså Australia er varmt, men ikke SÅ varmt.

Det står det bare igjen å vaske og pakke... Ja akk, pakking, jeg hater det å pakke det er noe jeg skyr som pesten. Jeg er sikker på at jeg lider av en eller annen fobi for pakking. Det slår aldri feil, jeg venter alltids til siste liten før kofferten får sitt rette innhold. For eksempel: flyting fra Kristiansand. Ettermiddagen før min mor skulle komme å hente meg. Og dere som kjenner meg vet at jeg aldri omgås av mindre en 1 million ting, om de er nyttige er en annen ting. Et annet eksempel ligger ikke lengre fram i tid enn da vi kom hjem med alle mine ting. Til min mors og fars store fortvilelse, greide jeg ikke å fjerne mine 1 millioner ting fra gangen, før min søster kom hjem med alle sine millioner av tinger...2 uker etter meg...ironisk nok har Nina og jeg perfekt timing når det kommer til å flytte hjem samtidig, og ingen av oss omgås av minimalismens idealer. Så bare for å understreke min fobi, tar vi et eksempel til. Nemlig pakkingen til Australia. Se for deg dette, 1 koffert, 20 kg, 6 måneder og 1 jente. Er det noe i denne matten som ikke går opp? Vell det tok meg bare 2 uker og 6 dager og X-antall timer for at jeg skule greie å sette meg ned for å pakke kofferten. Og det endte med at jeg bare fikk tre timer med søvn den natten. vell alle kan jo tenke seg hvordan det gikk.

Så er det bare å pakke igjen.

Del 4, Husleting.....Endelig under tak

Ja, kjære folk og fe, dat er vi endelig funnet et tak over hode.
Et ikke så ille tak over hode. VI snakket med de rette personene på campusen og de hadde tydeligvis skjønt hvor håpløse vi kan være :) Så det var noen rom som heldigvis var ledig og et av de var i Bondy Beach. Ett 4 roms leilighet med 2 bad og kjøkken, nylig renovert. Perfekt. Men vi betale blod for det og,så vi får se om vi lever når vi kommer hjem.

Del 3, Husleting... vei forvirrelser

Opp tidlig om morgenen, spise fort, stresse av gårde ned til bussen, løpe over gangfelt, inn på ferjeleiet for å finne ut at ferjen har gått. Slik startet dagen vår. Hege og Lisa måtte over til Sydney for å nå en ny visning. Heldigvis for meg hadde vi delt visningene på alle tre for at vi skulle rekke det. Ja rekke er altså et megen sentralt ord denne dagen....eller?

Lisa skulle til Bondi og Rosebay, Hege skulle til Bondi og Paddington og jeg skulle til Alexandria og Chippendale.

Mens Hege og Lisa kapret en taxi i Manly for så oppleve taxi sjåførens sanne natur i trafikken, satt jeg på Manly Whraf og nøt utsikten, mens jeg ventet på ferjen over til Sidney.



I mellomtiden hopet de tobente venninnene mine av på buss holdeplassen i Sydney for å nå sin første visning. men de greide å hoppe av på feil buss holdeplass, så de måtte løpe til visningen. vell fremme møtte de døren, låst

Vell fremme, for min del, var det å snakke med billett mannen. Det er ikke lenge før vi er på fornavn... han har vært en viktig ressurs for at vi skulle hatt en real sjanse til å komme oss nogen nunde i rett retning.

Jeg hoppet på en buss for å nå første visning. Jeg hoppet så av ved den veien jeg trude skule lede meg til visningen, og veien var ikke så lang på kartet, men det skulle vise seg at jeg hadde hoppet av på begynnelsen av veien og visningen var i den andre enden, og jeg hadde 20 min på meg. Langtid tenkte jeg, men det var veien som var lang og ikke tiden. veien bare varte og varte og ingen rett husadresse. Endelig ferdig og døren var låst, ingen kom og ingen kom ut!

Lisa og Hege delte seg for å nå to nye visninger.

Lisa satte seg i god tro på en buss for å nå visningen i Rosebay. Jo lengre buss turen varte, desto mindre ble Lisa's gode tro. Til slutt midt ute i bushen gikk troen over til tvil og hun hoppet av i en liten by. hva byens navn var, er opptil idag blitt et stort mysterium. Etter litt vimsing her og der fant Lisa en buss som gikk tilbake til velkjente Sydney, og Lisa's gode tro begynte å stige igjn.



Imellom tiden hadde jeg gitt opp å finne den andre adressen. i stede dro jeg tilbake til Sydney for å finne en buss jeg viste gikk oppover en gate med mange muligheter for at lommeboken skulle få av seg noen gram. Det hele endte på en Café festival, og det var lite kafe der!

Hege var den ene av oss som rakk eller ikke gav opp. Men å finne Elizabeth street er ikke enkelt når det er tre av de og de ligger i forskjellige retninger. Fan den gjorde hun, men leiligheten var vist av det styggeste laget. Så hun gjorde som meg, lot lommeboken bli litt slankere.

Vell fremme ved ferjen møttes vi igjen for å dele våre opplevelser og se på en sølv statue av sær klasse.

Lisa's 21. Bursdag

LISA HAR BURSDAG:)

For altså 21 år siden ble Lise "Marie" født i Gjøvik.
Dette lille rumpetrollet skulle bli en livlig forstørrelse av familien Hovsven Vorpenes. Per og Grete tenkte vell ikke at den lille jenta deres skulle være helt på den andre siden av jordkloden på sin 21. års dag. Men det er hun.

Dagen startet veldig sent egentlig, vi sto ikke opp før klokken var 12. Vi fortsatte med en veldig fin frokost som jeg og Hege hadde ordnet:) Og Lisa fikk som bursdagsbarn fortjener en krone, som hun måtte gå med hele dagen, mens vi var ute og fartet. Etter en lang dragning av frokost og den vanlig morgenstellet. Endelig kom vi oss ut og ned til Manly. Da vi kom fram bestilte vi oss italiensk is, og Lisa fikk sine 21 lys på kaken. Da vi kom hjem lagde vi middag i et terpentin luktende kjøkken, etterfulgt av en herlig hjemmelagd brownies kake med is. Dagen skal da altså avsluttes med åpne porer og gjørmemaske.

Imorgen skal vi forhåpentligvis ute og feire bursdagen hennes skikkelig, 21 års dagen her i Australia er veldig stort her.

Og der kom det inn en kakerlakk.

Del 2, Husleting........Og det fortsetter

Ja, da fortsetter letingen etter hybel. Fy, det er vanskelig, ingen har da møbler, det ender vell med at vi kommer til å bo i en hybel uten noen møbler. Igår var vi på en visning, men den hybelen var stygg! vi gikk rett inn på et teppe, det ene soverommet var det ikke vindu, og badekarets emalje var flasset av. Den var så ufyselig stygg! Etter at vi hadde sett på den hybelen, gikk vi til en annen adresse for å se på noen hybler som vi skulle se på i morgen. De så mye bedre ut, de lå også veldig sentralt til 15. min med buss til skolen og like ved Bondy Beach. I morgen skal vi altså på 5 nye visninger. Vi må dessverre dele oss for å rekke alle. Jeg skal ha Alexandria og Chippendale, vel utfordringen blir å finne fram på egen hånd. vi får håpe det er noen av disse vi skal på er brukbare og møblert.

Del 1, Husletingen...........One down many to go

I dag gikk turen over vannet og til Sydney. Vi tok Fergen over, en 30 min. tur i solvarmens glans. det er egentlig ganske vittig, her kommer vi med tynne klær og oppbrettet bukser, mens andre går rundt i dunjakker, helt utrolig at de greier det. Vi skulle til Readfern, en utenfor Sydney. Det virket litt shabby der og litt skummelt. Det hjalp i så fall ikke noe på første inntrykke da en damen kom bærende med den største lille hunden jeg noen gang har sett, og fortalte at om vi skulle ut om kvelden måtte vi huske å ta med lommelykt, noe å spraye med og en ting vi kunne slå folk overhode med. ærligtalt, var det meningen å ønske oss velkommen? da vi endelig fikk komme inn for å se på leiligheten, viste det seg at den ikke var møblert, men huset var jo skjønt, men den var ikke laget for gamle folk med dårlige bein. Den trappen kunne ha tatt livet av hvilken som helst menneske som hadde det en smule travelt om morgenen. Så dette huset ble det ikke noe av.


One down many to go

Å komme seg tilbake til Sydney var ikke av den vanskelige sorten for et oppegående menneske. Og med stor hjelp av en Kineser med gebrokken engelsk kom vi oss videre til neste destinasjon, UNSW, den skolen vi skal begynne på. Mens Lisa og Hege var inne på skolen for å se seg rundt (Jeg ville vente til skolestart) satte jeg meg på en litt shabby men veldig koselig kafé likke om hjørnet. De lagde den beste moccaen jeg har smakt...mmmmm...men etter en mocca og en te ble jeg lei aa å vente, mens jeg gikk for å se etter mine to venner, satt de å så om jeg kom ut fra noen av butikkene på den andre siden av gaten, skjønner ikke det...hehehe...

Jaja det ble ikke noe leilighet på oss i dag men vi skal på visning på lørdag også. vi får håpe den er litt mer.

Dagen i dag

Mine to venner er av den flinke sorten, ute og jogger tidlig om morgenen. Vell hva skal jeg da så finne på? Jo hvorfor ikke bare ra ned til Mandly og være turist? Vet du hvor gøy det er å leke turist (vell jeg leker ikke engang da men), det å bare kunne oppføre seg totalt idiotisk med nesa i kameraet og kjøpe teite ubetydelige suvenirer fra de plassene du besøker. Det er min lille idé til hva du kan gjøre i dag. Ta med deg kameraet og dra i bygda eller i byen om du er heldig å gjør det alle andre turister bruker å gjøre der du bor.



Ja også har vi begynt med boligjakten. Vi begynte egentlig i går, men for min egendel så ble denj jakten fort av brutt da mitt søvnige hode søkte tastaturet. SÅ i dag fortsatte jakten med en litt mer våken tilstedeværelse. Jeg vet ikke hvor mange leiligheter vi snakker om, men det er en god del vi har søkt på. Og i morgen skal vi jagu på visning Readfern, hvordan vi skal komme oss dit det vet vi ikke, men da får vi leke turister igjen den er litt dyr men vi får se hva visningen bringer, kanskje er vi komet tilbake til Balgowlah med en leilighet….

To Be Continue