Del 3, Husleting... vei forvirrelser

Opp tidlig om morgenen, spise fort, stresse av gårde ned til bussen, løpe over gangfelt, inn på ferjeleiet for å finne ut at ferjen har gått. Slik startet dagen vår. Hege og Lisa måtte over til Sydney for å nå en ny visning. Heldigvis for meg hadde vi delt visningene på alle tre for at vi skulle rekke det. Ja rekke er altså et megen sentralt ord denne dagen....eller?

Lisa skulle til Bondi og Rosebay, Hege skulle til Bondi og Paddington og jeg skulle til Alexandria og Chippendale.

Mens Hege og Lisa kapret en taxi i Manly for så oppleve taxi sjåførens sanne natur i trafikken, satt jeg på Manly Whraf og nøt utsikten, mens jeg ventet på ferjen over til Sidney.



I mellomtiden hopet de tobente venninnene mine av på buss holdeplassen i Sydney for å nå sin første visning. men de greide å hoppe av på feil buss holdeplass, så de måtte løpe til visningen. vell fremme møtte de døren, låst

Vell fremme, for min del, var det å snakke med billett mannen. Det er ikke lenge før vi er på fornavn... han har vært en viktig ressurs for at vi skulle hatt en real sjanse til å komme oss nogen nunde i rett retning.

Jeg hoppet på en buss for å nå første visning. Jeg hoppet så av ved den veien jeg trude skule lede meg til visningen, og veien var ikke så lang på kartet, men det skulle vise seg at jeg hadde hoppet av på begynnelsen av veien og visningen var i den andre enden, og jeg hadde 20 min på meg. Langtid tenkte jeg, men det var veien som var lang og ikke tiden. veien bare varte og varte og ingen rett husadresse. Endelig ferdig og døren var låst, ingen kom og ingen kom ut!

Lisa og Hege delte seg for å nå to nye visninger.

Lisa satte seg i god tro på en buss for å nå visningen i Rosebay. Jo lengre buss turen varte, desto mindre ble Lisa's gode tro. Til slutt midt ute i bushen gikk troen over til tvil og hun hoppet av i en liten by. hva byens navn var, er opptil idag blitt et stort mysterium. Etter litt vimsing her og der fant Lisa en buss som gikk tilbake til velkjente Sydney, og Lisa's gode tro begynte å stige igjn.



Imellom tiden hadde jeg gitt opp å finne den andre adressen. i stede dro jeg tilbake til Sydney for å finne en buss jeg viste gikk oppover en gate med mange muligheter for at lommeboken skulle få av seg noen gram. Det hele endte på en Café festival, og det var lite kafe der!

Hege var den ene av oss som rakk eller ikke gav opp. Men å finne Elizabeth street er ikke enkelt når det er tre av de og de ligger i forskjellige retninger. Fan den gjorde hun, men leiligheten var vist av det styggeste laget. Så hun gjorde som meg, lot lommeboken bli litt slankere.

Vell fremme ved ferjen møttes vi igjen for å dele våre opplevelser og se på en sølv statue av sær klasse.